La oss tenke oss tilbake til 1850-tallet: I Tokyos travle gater står
sushibodene på rad og rekke. Kokken serverer sushien som fingermat,
eller fast food om du vil. Spisepinner, vann og servietter er fremmedord
på gata.
I stedet henger et kjøkkenhåndkle godt synlig på hver bod. Her
kan man tørke av seg på fingrene etter at man har fortært sin daglige
sushi. Det som skiller gode og dårlige sushiboder fra hverandre, er
nettopp håndkleet. Jo mer møkkete og innsauset det er, jo flere har
spist der, ergo er det i boden med det skitneste håndkleet man får den
beste sushien.
Følges av Mattilsynet
Etter å ha lest om sushiens historie, forestiller jeg meg at det var
omtrent slik det foregikk. I dagens sushispisende Norge er det litt
andre kriterier som gjelder. Riktignok bygges det nesten daglig nye
sushisjapper med varierende ambisjonsnivå.
Men rensligheten og hygienen blir fulgt med argusøyne av Mattilsynet,
og bra er det, nå som sushibarene kan måle seg med kaffebarene i
popularitet. Sushiens popularitet er høyst forståelig.
Retten består i prinsippet av en smaksrik, sursøt ris med fisk, kjøtt
eller skalldyr på toppen. Servert nylaget, med salt soya og syltet
ingefær ved siden av, fremstår smaksbildet som ganske komplett. Man kan
spise seg mett eller bare ta noen biter som forrett eller litt
sosialspising. Selv med sushi som hovedrett blir man sjelden ubehagelig
mett, i og med at dette er et produkt fritt for fett.
Litt teknikk må til når man lager sin egen sushi, men uoverkommelig er
det ikke. Her er en enkel start for begynneren. Og når sushien er
unnagjort, kan du begynne på de mer avanserte makirullene, men det tar
vi en annen gang.
ENKELT: Fisk presses fast oppå ris, og vips er sushien din klar.
KAMSKJELL: Korrekt oppskåret ligner de sommerfugler.
Det er kun fisken som skal få noen dråper. Ingefæren renser man munnen med mellom bitene, ikke samtidig. Så da vet du det.
